Ida sin vei tilbake etter hjerneslag
Ida tatoverte «pust» på fingeren fordi hun trengte en daglig påminnelse på at hun måtte ta det litt mer med ro. Tatoveringen skulle bidra til at hun skulle minne seg selv på å ta noen ekstra pust i den hektiske hverdagen. Men hun «kjørte på» i samme tempo likevel. «Livet er nå» tatoverte hun litt senere fordi hun opplevde at hun ikke var flink nok til å reflektere over at det er nå livet skjer, ikke senere.
Ida husker at hun hadde meldt seg på en dugnad i forbindelse med håndballaget til døtrene, og at hun fra sykesengen sendte en melding der det stod «jeg tror ikke jeg får blitt med denne helgen», en uke etter hun fikk hjerneblødning.
Dagen livet endret seg
I november 2023 var Ida og mannen på vei til julebord. De tok toget inn til Oslo da Ida plutselig fikk akutt hodepine. Heldigvis var det leger på toget, som raskt forstod at det var alvorlig. På togperrongen stod ambulansen klar til å kjøre Ida til Rikshospitalet. På sykehuset fikk hun konstatert hjerneblødning.
Mannen til Ida ringte fort til Eva, moren til Ida, for å fortelle hva som hadde hendt. Eva hadde døtrene til Ida og Ole på overnatting. Eva forteller at hun var sjokkert, men samtidig optimistisk da Ole ringte for å fortelle hva som hadde hendt med datteren. Eva husker panikken hun følte på, men samtidig måtte hun «holde hodet kaldt» da hun hadde ansvaret for Ida og Ole sine små barn.
Ida får uventet hjerneslag i kunstig koma
Moren forteller at Ida kunne snakke den første uken etter hjerneblødningen, men etter hvert ble hun mer og mer fjern grunnet økende spasmer i kroppen. Det ble bestemt at Ida skulle ha en operasjon for å blokke ut noen årer i hjernen på Rikshospitalet. Hun ble deretter lagt i kunstig koma for at kroppen skulle få hvile. Da hun lå i koma fikk Ida uventet et hjerneslag.
Etter operasjonen og hjerneslaget på Rikshospitalet ble Ida flyttet frem og tilbake til ulike sykehus. Da hun hadde tilbragt to uker på Sunnaas Sykehus, ble det bestemt at hun skulle operere inn et dren i hjernen, på fagspråket kalt en shunt. Shunten skal drenere hjernevæske til buken for å redusere trykket i hjernen.
«Ida var så positiv, og alt var så fint, men det var jo ikke fint. Ida var jo veldig syk, men hadde ikke innsikt i egen situasjon. Da Ida fikk operert inn shunt for å få ned trykket i hjernen ble hun endelig seg selv igjen. Endelig tillot Ida seg å gråte av alt hun hadde vært igjennom».
Moren sier til ettertanke at det var stor sjanse for at det ikke skulle gå så bra, som det gjorde med Ida, men legene var hele tiden optimistiske. Skadene Ida fikk ble likevel større enn legene hadde trodd. Det siste hjerneslaget gjorde at Ida fikk lammelser i venstre side av kroppen. Dette ble starten på en intensiv rehabilitering. Moren forteller at hun hele tiden hadde tro på at Ida kom til å klare seg igjennom dette, da Ida bestandig har trent og har vært ei aktiv jente.
Rehabiliteringen startet for alvor på Høyenhall
Både Ida og moren forteller at de ikke opplevde at rehabiliteringen startet for alvor før Ida kom til Høyenhall. Ida hadde ligget i sykesengen fra november til februar, og hun hadde dermed mistet mye muskelmasse. Ida måtte starte helt på nytt igjen.
Ida bor i Mysen med mannen og de to minste barna. Hun hadde mye besøk av venner og familie da hun var på de ulike sykehusene. Både Ida og moren syns det var langt unna da Ida fikk tilbud om rehabilitering på Høyenhall Helse og Rehabilitering i Hole kommune. Ida forteller at hun gruet seg i forkant av oppholdet, det gjorde moren også. Moren sier hun var bekymret for at datteren som hadde hatt besøk hver ettermiddag og kveld skulle bli sittende ensom, og at hun skulle føle seg alene.
«Jeg var veldig skeptisk før jeg kom til Høyenhall. Jeg hadde aldri hørt om stedet før, så det var jo naturlig at jeg gruet meg litt i forkant. Men det var helt fantastisk å komme dit. Jeg følte at de ansatte ventet på meg og var klare den dagen jeg kom dit. Det var en fantastisk følelse. Jeg følte meg godt ivaretatt fra første stund».
«Det var helt fantastisk å komme til Høyenhall. Jeg følte at de ansatte ventet på meg og var klare den dagen jeg kom dit. Det var en fantastisk følelse. Jeg følte meg godt ivaretatt fra første stund».
Et sted å høre til
Ida legger til at hun også av pasientene ble godt mottatt. Da hun hadde vært på rommet sitt i ca. ti minutter banket det på døren, det var to pasienter som kom for å ønske henne velkommen.
Moren forteller at selv om Høyenhall var langt unna var det tilrettelagt slik at pårørende kunne overnatte i en av Høyenhall sine utleieleiligheter.
«Høyenhall er et koselig sted. Det viktigste for oss var at Ida trivdes, og det gjorde hun. Det var veldig fint at vi som pårørende hadde mulighet til å overnatte i utleieleiligheten. I tillegg kunne vi være med på trening etter avtale. Vi føler at rehabiliteringen ikke startet ordentlig før Ida kom til Høyenhall. Jeg husker spesielt en av de første gangene jeg var der, da det var trening med fysioterapeut Tor Erik- han er helt rå. Han spurte Ida hva hun ville gjøre denne økten. Ida svarte at hun ville løpe. Vi visste jo alle at hun ikke klarte det, men at han svarte: det er bare å løpe det, var helt fantastisk. Det å bli motivert på den måten passet Ida helt perfekt».
Det beste med å være på Høyenhall for Ida var å se at det ble resultater av rehabiliteringen, i tillegg til å mestre de ulike oppgavene hun ble satt til. I løpet av de tolv ukene ble testene bedre. Ida opplevde at det var motiverende å sammenligne testene, og se progresjonen på rehabiliteringen.
«Jeg var ikke klar for å dra hjem igjen. Jeg var usikker på om jeg mestret livet hjemme. Fysioterapeuten sa at jeg var klar, så da måtte jeg jo bare prøve. Det gikk jo fint, selv om jeg var usikker».
Filmkvelder, humor og hjemmelaget mat
Ida har mye godt å fortelle om tiden fra Høyenhall. Hun ser tilbake på filmkveldene som ble arrangert en kveld i uken med pasienter og ansatte. Denne kvelden var noe hun og de andre pasientene gledet seg til, man kunne roe ned etter en dag som vanligvis var hektisk med treninger. Hun drar frem all humoren de ansatte og pasientene hadde seg imellom. I tillegg snakker hun varmt om den gode hjemmelagde maten som de daglig ble servert.
Ida ønsket å gi noe tilbake til Høyenhall, og til fremtidige pasienter som har behov for spesialisert rehabilitering
Et ønske om å gi noe tilbake
I november 2024 var det et år siden Ida fikk hjerneslag, og i den anledning ble det opprettet et arrangement på Crossfitsenteret i Mysen, hvor hun tidligere trente aktivt. Dagen ble markert med treningsøkter dedikert til Ida. Det var salg av t-skjorter, armbånd, loddsalg og kiosk. Det ble også i forbindelse med arrangementet opprettet en spleis. Ida hadde på forhånd et ønske om at pengene fra arrangementet og spleisen skulle gis til Høyenhall Helse og Rehabilitering. I tillegg til to ansatte fra Idas tverrfaglige team på Høyenhall, var det ca. tohundre mennesker som deltok denne dagen for å hedre henne.
Ida tilbragte 12 uker på Høyenhall, og i løpet av oppholdet syns hun det var lite med treningsutstyr i den nyoppussede treningssalen. For pengene som ble samlet inn ble det kjøpt inn flere treningsapparater. Hun ønsket å gi noe tilbake til Høyenhall, og til fremtidige pasienter som har behov for spesialisert rehabilitering.
Et liv i nytt tempo
Ida forteller at hun i rehabiliteringsprosessen har slitt med å kjenne på mestringsfølelse. Hun ser likevel tilbake på at fremgangen har vært god. Hun legger til at nå som hverdagen har kommet er det viktigere enn noen gang å kjenne på mestringsfølelsen.
Ida er ikke lenger avhengig av rullestol. Hun bruker ulike tilpassede hjelpemidler og bruker krykke når hun går. Rullestolen er med henne hvis hun trenger avlastning på lengre turer.
«Jeg aksepterer at livet ikke vil bli som før, og at jeg ikke blir 100 prosent meg selv igjen. Men jeg skal ikke slutte å kjempe for å bli bedre. Det er vanskelig å skulle akseptere at dette skjedde akkurat med meg. Jeg kan kjenne på en skikkelig urettferdighet. Samtidig finnes det ikke noe alternativ. Jeg gruer meg hver gang jeg skal på trening, men etter hver trening tenker jeg at det ikke var så verst likevel. Jeg har lovet meg selv og familien at jeg skal kjempe videre.»
Det er nå vi lever
Ida og moren er begge samstemte når de ser tilbake på tiden de har vært igjennom. Humoren har de hatt med seg hele veien for at de skulle håndtere alle utfordringene de har møtt siden livet ble snudd på hodet. Moren forteller at hun i likhet med datteren skal tatovere «livet er nå», som et symbol. Moren påpeker at det er viktig å huske på at det at det er nå vi lever. Og sier:
«Vi har sett hvor fort livet kan forandre seg».
Det har gått et år siden Ida var på rehabilitering på Høyenhall. Ida forteller at hun er blitt flinkere til å stoppe opp i hverdagen og sette begrensninger for seg selv. Huset hun og mannen kjøpte høsten 2023 har blitt ferdigstilt av mannen hennes med god hjelp av venner og familie. Hun deltar fortsatt på dugnader, følger opp jentene sine på håndballkamper, men i et roligere tempo enn tidligere.
«Høyenhall er uten tvil det beste stedet jeg har vært på. Jeg ønsker meg tilbake på en liten husmorsferie ved en senere anledning».
Med tatoveringen skulle Ida minne seg selv på å ta noen ekstra pust i den hektiske hverdagen.
Tekst og foto: Lene Åsli