Juridisk notat om adgang til å stille krav til lønnsvilkår

Norlandia Care ligger altså på et nesten tilsvarende lønnsnivå som alle landets kommuner, og som andre ideelle og private aktører for øvrig, og alle disse ligger noe under Oslo-nivå – uten at vi hører venstresiden angripe lønnsnivået hos ideelle eller andre kommuner.

Dette er altså et «Oslo-problem». Og spørsmålet har dermed dukket opp om man kunne finne løsninger for å redusere eller fjerne disse lønnsforskjellene i Oslo, hvis det på ny skulle bli aktuelt å konkurranseutsette sykehjem der. Dette er noe vi ønsker velkommen, da vi ønsker at ansatte på sykehjem i Oslo skal ha likeverdig lønn uavhengig av om arbeidsgiveren er ideell, privat eller kommunen selv.

Man skulle kanskje tro at fagforeningene og venstresiden ville bli glade for dette. Men de har ikke vist noen interesse eller nysgjerrighet for å finne slike løsninger, men tvert om vært negative og bestemte på at det ikke er mulig.

Venstresiden hevder at EØS-reglene forhindrer oppdragsgivere fra å stille krav om minst like gode lønns- og arbeidsvilkår i anbudsprosessen når et kommunalt sykehjem konkurranseutsettes. Det er jo et lite paradoks, når Oslo kommune over lang tid har anført at EØS-avtalen ikke kommer til anvendelse på anskaffelser av sykehjemstjenester og andre tjenester på helse- og sosialsektoren.

Dersom dette standpunktet hadde vært rettslig korrekt, ville EØS-avtalen heller ikke oppstilt noen begrensninger på hvilke krav kommunen kunne stilt til leverandørenes lønns- og arbeidsvilkår. Man kan med andre ord ikke på den ene siden hevde at EØS-avtalen ikke kommer til anvendelse, men samtidig hevde at EØS-avtalen legger begrensninger på adgangen til å stille krav om lønns- og arbeidsforhold.

Stipendiat Trygve Harlem Losnedahl stempler i Klassekampen 29.8.23 at Høyres valgløfte om å stille krav om lik lønn for de ansatte når de konkurranseutsetter sykehjem som ulovlig. Vi i Norlandia er uenig i dette, og har innhentet en betenkning fra advokatfirmaet SANDS. Også NHO mener at kommunene kan stille krav om lønnsnivå på tilsvarende eller lignende nivå som kommunen i anbudskonkurranser, selv om de ikke kan diktere en bestemt tariffavtale.

Ellers merker vi oss at Losnedahl bemerker at dersom oppdragsgiver stiller slike krav, vil det kunne medføre rettssaker. I forbindelse med at regjeringen i 2020 innførte § 30-2 i anskaffelsesforskriften, som gir offentlige oppdragsgivere adgang til å reservere anbud for ideelle aktører innenfor helse- og sosialtjenester, uttalte regjeringen følgende:

«Forholdet til EØS er likevel ikke avklart. EFTAs Overvåkingsorgan (ESA) har stilt spørsmål ved om reguleringen er i strid med EØS-retten. Det betyr at oppdragsgivere som benytter seg av muligheten til å reservere konkurranser for ideelle kan risikere erstatningssøksmål, dersom det senere skulle vise seg at forskriftsbestemmelsene er i strid med EØS-avtalen.»

Oslo kommune har allerede benyttet seg av denne bestemmelsen, til tross for rettslig usikkerhet. Sittende byråd er imidlertid ikke villig til å ta denne eventuelle risikoen i forbindelse med ansattes lønns- og arbeidsvilkår.

Vi i Norlandia mener at oppdragsgivere gjennom gode anbud og bestillinger kan bestille likeverdig lønnsnivå for ansatte. Og uansett hvilke krav til lønnsnivå de skulle ønske eller ikke ønske å stille i anbudene, både kan og bør de legge til rette for økonomisk bærekraftige anbud, som legger til rette for kvalitet i tjenestene, og som samtidig gir rom for god og likeverdig lønn og lønnsutvikling for ansatte, uavhengig av hvem som er deres arbeidsgiver.

Det har ikke det Ap-ledede byrådet i Oslo gjort nå nylig med hjemmetjenesteanbudet, hvor de legger opp til at private og ideelle aktører skal tape flere millioner hvert år. Det er ikke slik private og ideelle leverandører til Oslo kommune kommer opp på Oslo-nivå hva angår lønn. Altså må Oslos byråd som et minimum tilby bærekraftige rammevilkår.

Her er lenke til Advokatfirmaet Sands sitt juridiske notat; «Adgang til å stille krav til lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter»