Da hjerneblødningen rammet familien: En pårørendehistorie

Jan løp opp til leiligheten, og forstod raskt at det var alvorlig. Han ringte 113, og ambulansen kom med det samme. Da ambulansen kom klarte Vigdis å fortelle hva som hadde skjedd. Ambulansen kjørte gjennom Oslo til Ullevål for at legene raskt kunne starte med undersøkelsene. Familien forteller at de på sykehuset fikk nedslående nyheter, og at de måtte forberede seg på det verste. Etter en rask vurdering på Ullevål ble hun sendt videre til Rikshospitalet.  Der fikk de enda en nedslående beskjed. Vigdis hadde en kraftig hjerneblødning. Hele familien måtte nå forbedrede seg på å ta farvel med henne.  

Vigdis og Jan møttes allerede da de var 12 år gamle på Frognerbadet. Der delte de en flaske solo og en pakke Mariekjeks. Samme ettermiddag kom Jan hjem til sin mor og kunne fortelle at han hadde funnet jenta i sitt liv. Likevel skulle det ta noen år til de møttes igjen, på en jazzklubb i Oslo hvor Jan spilte. Siden møtet på jazzklubben i 1962 har de holdt sammen. Vigdis og Jan bor sammen i en leilighet i Oslo. I etasjen under bor datteren Anja med sin familie. De har alltid vært en sammensveiset familie, blant annet har mor og datter hver eneste dag møttes for å handle og lage middag sammen til familien.

Når Jan beskriver kona si forteller han at «han kjenner Vigdis godt, men at hun kjenner han enda bedre». Med det mener han at Vigdis alltid har hatt en egen evne til å se mennesker, lytte og veilede. Hun har vært en dame som har hjulpet mange i sitt virke.

Anja sier at de som møter Vigdis føler seg trygge og sett, kanskje av og til for mye sett, sier Anja, med et smil om munnen. Vigdis har alltid vært inkluderende, og alle hun har møtt har blitt en del av hennes liv.

Tilbake på Rikshospitalet
Etter at familien hadde kommet for å ta farvel på sykehuset, ble det likevel klart at det ikke var infarkter i hjernen. Alt lå dermed til rette for at Vigdis likevel kom til å overleve hjerneblødningen. Anja og Jan fikk beskjed om at rehabiliteringen kunne ta lang tid, men før hun kunne starte rehabilitering måtte hun bli i bedre form.

«Vi satt igjen med en følelse av at hun måtte forte seg å bli frisk, samtidig som vi måtte være tålmodige».

En lang kamp om rehabilitering 
På bakgrunn av at Vigdis hadde trakeostomi som pustestøtte måtte denne fjernes før Vigdis kunne starte rehabiliteringen. I etterkant av at denne ble fjernet fikk hun flere infeksjoner som gjorde det vanskelig å starte med rehabilitering. Det ble dermed besluttet at hun skulle på helsehus i påvente av et rehabiliteringsopphold, men det var usikkert hvor hun skulle dra på rehabilitering. Hun ble oppfattet for syk, og at hun på daværende tidspunkt hadde lite rehabiliteringspotensiale etter hjerneblødningen. Alle som var rundt Vigdis heiet likevel, og hadde troen på henne. En av fysioterapeutene på Ullern Helsehus ringte rundt flere steder, og fikk høre om Høyenhall Helse og Rehabilitering, og de kunne dermed starte søknadsprosessen. Det skulle vise seg at det ble en lang prosess før Høyenhall Helse og Rehabilitering mottok henvisningen, og et opphold kunne innvilges. 

Den fineste julegaven 
Lille juleaften mottok Anja og Jan et brev i posten med velkomstbrev fra Høyenhall.  

«Det var en fantastisk opplevelse. Det var det eneste jeg ønsket meg til jul. Endelig var det noen som tok oss på alvor»

Da de kom til Høyenhall Helse og Rehabilitering opplevde de som pårørende en trygghet med det samme. De beskriver at det på Høyenhall var rolig, og at Vigdis hadde gode mennesker rundt seg. I tillegg opplevde de at de som arbeider der også hadde troen på at Vigdis kom til å bli i bedre form. Anja og Jan forteller at de som pårørende var i en sårbar situasjon med mye usikkerhet etter at sykdommen rammet.

«Hver eneste gang vi trengte å snakke med noen, eller vi har bedt om et møte har de ansatte imøtekommet våre ønsker.  Vi følte ikke at vi som pårørende var i veien, men at vi var hjertelig velkomne».

Jan og Anja roser pleiepersonalet og forteller at de har et inntrykk av at de ansatte har vært opptatte av hygiene, da Vigdis ikke har vært syk en eneste gang i løpet av oppholdet sitt. I tillegg trekker de frem at Vigdis alltid har sett velstelt ut når de har kommet på besøk.  

Fra Helse Sør-Øst plass til privatbetalt plass 
Anja og Jan ønsker å dele historien til Vigdis, og hva de har gått igjennom for å synliggjøre hvilke tilbud som finnes da de selv har måtte navigere i hvilke tilbud som er der ute. De ønsker også å få frem hvor fint det er for mennesker i lignende situasjon å komme til Høyenhall.

                  «Vi ønsker å få frem hvor unikt det er på Høyenhall. Alle fortjener et opphold der».

Da Helse Sør-øst oppholdet nærmet seg slutten for Vigdis, og hun ikke fikk innvilget videre rehabilitering fra det offentlige, valgte de å forlenge rehabiliteringen på Høyenhall i privat regi. De ønsket ikke at hun skulle flytte fra en institusjon til en annen- i dette tilfellet et sykehjem, og hele tiden bryte opp det trygge, da rehabiliteringen endelig begynte å gi resultater.

«Har man anledning, så må man bare gjøre det. Det er alt for få som vet at det er mulig å egenfinansiere et opphold selv».

De er begge samstemte om at det for dem var det riktige valget å fortsette oppholdet på Høyenhall. I forkant av overgangen mellom Helse Sør-Øst plass og privat opphold var de litt urolige for om tilbudet Vigdis fikk på Høyenhall kom til å bli annerledes. De forteller at overgangen ikke var merkbar, da rehabiliteringen fortsatte akkurat slik den hadde gjort. Grunnen til at de fortsatte privat var fordi de opplevde at det på Høyenhall blir satt av tid til hver enkelt pasient, i tillegg til at det var en trygghet for Vigdis at hun ble værende med mennesker hun hadde blitt trygg på.  

Anja og Jan snakker varmt om rehabiliteringen og om fremgangen Vigdis har hatt. Da Vigdis kom til Høyenhall kunne hun ikke spise eller snakke. I dag kan hun si flere ord, spise selv med bestikk, og hun har med daglig fysioterapi fått igjen mer funksjon og blitt sterkere.

« Det tverrfaglige teamet har jobbet som bare det og prøvd ulike metoder som har ført til en stadig utvikling».

Veien videre 
For familien har det ikke føltes riktig at Vigdis skulle dra videre til sykehjem. For dem har det hele tiden vært viktig at man skal leve så godt man kan, og for Vigdis så er det at hun er hjemme i egne omgivelser. De har troen på at dette kan bidra til at Vigdis friskner til enda mer.

De tok valget om at Vigdis skulle komme hjem igjen. Familien har gjort forandringer i leiligheten for å gjøre den tilpasset hennes behov. I august, 1. år etter at hun forlot hjemmet sitt i en ambulanse, dro Vigdis hjem på sitt første hjembesøk sammen med personal fra Høyenhall for å se på leiligheten. Familien møtte henne ute på fortauet med veivende flagg. For Anja og Jan var det viktig at Vigdis fikk denne turen før hun flytter hjem igjen permanent.

«Da vi spurte om hvordan det føltes å være hjemme igjen, hvor hun svarer «himmelsk»- da var vi sikre på at det er det riktige valget for Vigdis».

Planene fremover er å finne en ny hverdag hjemme, med andre mennesker som skal hjelpe til. Den dagen Vigdis flytter hjem igjen vil Anja og Jan igjen stå klare med veivende flagg.

«Vi gleder oss veldig til Vigdis kommer hjem igjen».
Tekst og foto: Lene Åsli